Info. Kvitebjørn Kong Valemon

Eventyrgruppe: Undereventyr

Internasjonal klassifisering:

AT 425 «Østenfor Sol og vestenfor måne»

Mange varianter av eventyret har ulike EIN nummer. Det er er både ulv og bjørn med i innsamlingen.

EIN 185 «Kvitebjørn Kong Valemon» Innsamlet av August Schneider i 1870, Valle i Agder.

EIN 186 «Kvite Bjørn Kong Valemon»innsamlet av Knut Liestøl i 1909, Åseral i Agder. Informant: Marit Ljosland.

EIN 188 «Kvitebjørn Kong Valemon» insamlet i Saltdalen, Nordland.

EIN 183 «Ulven på Sinulberget», innsamlet i Telemark.

Illustrert av flere og det kanskje mest kjente er Theodor Kittelsen bilde av prinsessen som rir på hvitebjørnen.

Det er tatt med mange varianter fra hele landet under forskjellige titler. Noen også med ulv.

Disney laget tegnefilmen «Skjønnheten og Udyret» basert på en fransk variant av eventyret.

Motivet er kjent fra greske antikken der det opptrer i fortellingen om Amor og Psyke som inngår i romanen «Det syke esel» fra 100tallet. I Amor og Psyke opptrer 2 eldre søstre av Psyke og de gir råd til henne om å lyse på Amor om natten og se på han. Han våkner og forsvinner og Psyke får hjelp av dyr og guder til å finne han men blir rammet av søvn. Så vekkes hun av Cupid…

I fortellingen er både guder, kongsdøtre og dyr med og magiske ting skjer. Opprinnelig en gresk legende som siden er blitt tolket som en kjærlighetsfortelling, et eventyr, en allegori og en myte. Oversatt til engelsk på 1500tallet.

Fortellingen Amor og Psyke er laget på vers av flere. Via Charles Perrault, Gåsemors fortellinger (1697) og eventyrenes popularitet, ble de på 1700tallet anerkjent i Europa som en legitim litterær sjanger.

I «Østenfor sol og vestenfor måne» opptrer også hvitebjørn som menneske om natten og jenta blir lokket til å lyse på han om natten. I «Kvitebjørn kong Valemon» er det en prinsesse som er hos bjørnen men det samme skjer med henne.

I eventyrene kunne bjørnen være bjørn om dagen og mann om natten. Trolldommen brytes ved hjelp av kongsdatteren. Ofte var bjørnen kongssønn.

Fra før-kristen tid i Norge var det vanlig med offergaver av dyrehuder. Isbjørnskinn var mer verdifullt enn brunbjørnskinn og levende isbjørn ble også brukt som statusgaver mellom konger.

I kristen tid gitt til kirker.

Det finnes mange sagn om bjørn i og ved kirker i Norge, og rester av bjørneskinn. Sverige, Finland og Island har også sagn om bjørn ved kirker og skinn oppbevart er nevnt.

Bjørnen ble borte tidlig i Danmark og ikke nevnt der.

Når en i eldre tid fikk tatt livet av en mannebjørn, gjerne en som hadde gjort stor skade for folk og fe, fortelles det at når de flådde bjørnen fant de et slirebelte mellom skinnet og skrotten. Dermed beviste de at det var en bjørn i menneskeskikkelse. Ved å dele opp skinnet i sju deler og gi til forskjellige kirker, trodde en at mannebjørnens sjel ble frelst.

Da det ble skutt en bjørn i Hedalen, rett før andre verdenskrig, var gårdstunet fullt av nysgjerrige tilskuere fra hele bygda. Da den skinnløse bjørnskrotten ble hengt opp lignet skrotten veldig på en menneskekropp. Likheten med menneskehender og føtter var tydelig.

Bjørn kan også gå oppreist på bakføttene og når den lager seg hi på høsten går den med favnen full av mose og bar. Den er også betegnet som et dyr med stor klokskap. Det er derfor ikke rart at det knytter seg mye overtro til bjørnen. Sagnfiguren - et menneske i dyreham.

Da jomfru Maria vandret rundt på jorden fikk hun sitte på ryggen til bjørnen over elva. Hun belønte da bjørnen med at når de fleste dyr frøs om vinteren skulle bamsen sove godt og lunt. Ulven derimot som ikke ville skysse henne over elva skulle derfor alltid vandre fredløs omkring i snø og kulde.