Ekebergkongen

Flere opplysninger:

Sagngruppe: Naturmytisk sagn

Undegruppe: Huldrefolk ML 5050 - 6070

Internasjonal klassifisering:

ML 5070 Jordmor hos de underjordiske.

Sagnet er tatt med i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr bind 3 m/ill., og i Asbjørnsens Huldreeventyr.

Asbjørnsen hørte i barndommen sagnet om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott.

Ekeberg er den bratte åsen på østsida av Oslo, rett opp for gamlebyen.

I Svingen, var det en liten rød hytte på venstre side av svingen opp mot Ekeberggården. Her bodde en kone som traff en padde som hun sa til; Gå av veien for meg, så skal jeg være gudmor for deg. Padda var forhekset, det viser seg at padda hadde vært datteren hennes om hun hadde mistet. Slik ble hun barselkone for kona til Ekebergkongen. Hun fkk god lønn for strevet. Ekebergkongen var stygg men tok av og til på seg Bernt Ankers skikkelse og viste seg som en vakker mann. Bernt Anker levde fra 1846-1805 og var Norges rikeste.

Ekebergkongen flyttet til Kongsberg til sin bror, det ble for leven etter krigen rundt 1814….

Sagnet er kjent over hele landet. Også kjent over store deler av verden, særlig i Irland. I flere varianter er det ikke ei huldrekvinne som treng hjelp men en bergtaken kvinne. Jordmora tegnet et kors. Høvelspon som blir til gullmynt som blir lønnen. Hos de underjordiske tenkes alt innrettet i samsvar med menneske-verdenen.

Padde: Det er vanlig folketru ikke bare i Norge, men over hele den germanske verden at de underjordiske om dagen kan vise seg i paddeskikkelse.

(Ref. Asbj.Norske Huldreeventyr 1949)

Lokal variant av sagnet, fra Sigdal:

samlet av Anders Mørch, også denne med padde. Sagnet er i gruppen «Jordmor hos de underjordiske» ML 5070. Nummer på sagnet fra Sigdal er SIN 343.

Informant i Sigdal, Buskerud

Samler:Andreas Mørch

Her kan du lese denne varianten:

Jordmor hos de underjordiske

Det var på ein gard på Snarum. Der var husmannskjæringa nedpå jordet og skar.

Med ho stod i åkeren om dagen, kom det ei padde og la sei i veigen for ho. Denna padda valtra og valtra der kjæringa skulde gå. Ho tok og preka ho unda fleire gongar. Til slutthadde ho sagt det til padda:

"Nå kann du gå, så skal je vera nærkona di når du kjem i barseng."

Padda valtra ågarde.

Det vara ei lang tid. Så ein dag kom det ein mann heim til plassen til kjæringa og vilde ha ho med sei. Men nei, kjæringa vilde ikkje. Jau, ho skulde vera med, for kjæringa hans skulde ha barn.

"Nei," svara kjæringa, "je har ingen snakka med om slikt."

"Men hugsar du ikkje det da," sa mann, "da du stod nedpå garden her og skar?"

Så hugsa kjæringa padda, og lovas til å følgje. Ho kunna nå ikkje anna, når ho hadde lovd det.

"Men nå er det langt å gå skal vi nedom brua," sa ho.

Døm måtte over Snarumselva.

"Vi få va' elva," sa han.

Da døm kom til elva, tok han kjæringa på ryggen og la til å va'. Da døm kom midt uti elva, vart ho redd, og han sa det med slikt grovt mål:

"Han er stor Snarumsbekken nå." Så la han att-til å va'.

Døm kom vel til lands, og hadde et stykkje å gå. Om ei stund kom døm til ei lita stugu. Der var det barselsnød. Kjæringa tok imot ungen og stella den, og det gikk godt.

Men så vilde ho som låg ha noko mat, og bad nærkona å finne til noko. Men det var ikkje mat der, og heller ikkje anna mjøl enn noko grovt som det ikkje gikk an å eta. Da ho ikkje fant mjøl som var etande, sa ho det til mann:

"Du får reise heim til oss og ta noko mjøl tor byggmjølhølken."

Han tok et spann og drog. Han var borte ei stund. Da han kom att, hadde han ikkje noko mjøl.

"Men har du ikkje mjøl?" sa kjæringa.

"Nei, du hadde kørsa og krikla over," sa 'n, "var det så je skulde hatt mjøl med mei, måtte je ti'i heile hølken."

"Du får ta gveitemjøl tor den vesle hølken," sa ho.

Han skar ågarde att. Denna venda kom han att med mjøl. Ho koka mat og stella kjæringa, og alt var så vel. Nå tenkte kjæringa å reise om kvelden. Men det fekk ho ikkje løv til. Det var så seint. Ho skulde vente til om mårån.

Om mårån ho skal reise, sier han det mannen:

"Je har ikkje anna å betale dei med, men du skal få den beste kua je eig og har. - Nå får du sjå dei vel føre. Je vil dei ikkje noko vondt, men med det samma du kjem ut med kua, må du kaste dei til høgre sida, for da kastar je et gloande jarn etter dei. Og når du kjem til grinda, må du au kaste dei til sida, og da må du vera heit, for da skyt vi."

Ho slapp vel gjennom døra og grinda. Kua ho hadde fått, var ei god ku. Ho trivdest godt på husmannsplassen. Men tussefolka merka døm aldri meir til der.