Røvere på setra – Till, till Tove

Flere opplysninger:

Sagn gruppe: Historiske sagn.

Internasjonal klassifisering: ML 8025

På mange bratte koller og åser i Norge kan man finne rester etter bygdeborger fra jernalder. Gjennom historien har ruinene blitt mystiske steder, og i mange bygder har man knyttet dem til sagn.

Bygdeborger er befestede strukturer fra eldre jernalder i Norge (500 f. Kr. - 550 e. Kr.). De kan gjenkjennes som steinrøyser eller murrester i landskapet og ble satt opp på bratte koller som var enkle å forsvare. De fleste arkeologer tolker bygdeborgene som en form for forsvarsverk, men før det ble gjort moderne forskning på ruinene, ga lokalbefolkningen dem mening gjennom sagn. Eksempler på dette er sagnet om Tirrelil Tove og Tyvenborg (SIN 791), samlet av Andreas Faye på Ringerike.

Bare i Norge er det rundt 117 forskjellige versjoner av fortellingen. Ettersom sagnet om Tiril-Tove blir fortalt mange steder med lokale variasjoner, kaller vi det et vandresagn. Mange slike knytter seg til bygdeborger, og en av de vanligste variantene omhandler tjuver og røvere. Det er nok derfor så mange borger rundt om i landet har fått navn som Tjuvenborgen eller Røver'n.

Tjuvenborgen, også kalt Tjuvenbor'n, er trolig fra romertid eller folkevandringstid vurdert ut fra størrelse og plassering i landskapet. Anlegget er kartlagt, men det er ikke foretatt arkeologiske utgravninger. Borgen ligger på et utilgjengelig fjellplatå og har en fremragende utsikt over områdene rundt. Sør- og østsiden er naturlig forskanset med stupbratte fjellskrenter, og det har derfor vært murer kun langs nordvest-siden. Disse er ikke godt synlige i terrenget i dag, og kan være vanskelige å finne.

Ettersom borgen ligger så ensomt til, har man tenkt at bare røvere har ønsket å oppholde seg der. Derfor har nok sagnet om Tiril-Tove knyttet seg til Tjuvenborgen, og belyst kulturminnet på en meningsfull måte for lokalsamfunnet.

Sagnet om kong Andor er nesten identisk med sagn tilknyttet bygdeborger på Ringerike og i Øvre Eiker, og er derfor også et vandresagn. Andorsrudborgen, som Tjuvenborgen, er mest sannsynlig fra romertid eller folkevandringstid. Den er heller ikke undersøkt arkeologisk. Borgen ligger nær både utmarksressurser og viktige jordbruksområder, og med datidens åpne landskap har man hatt god oversikt over omegnen. I motsetning til Tjuvenborgen er Andorsrudborgen fremdeles godt synlig i terrenget, med store steinrøyser langs kollens slakere sider. Enkelte steder er murene fremdeles stablet.

I Skoger-området har det vært gruvedrift siden slutten av 1600-tallet, og myten om kong Andors store sølvskatt har kanskje røtter i den lokale virksomheten. Selv om 1600-tallets gruvedrift og bygdeborgen neppe har noen relasjon, fremhever sagnet viktigheten av de lokale utmarksressursene. Det forteller hvordan kulturminnet har inngått i landskapet i Skoger lenge etter at borgens opprinnelige funksjon ble glemt.

Bygdeborgene har altså satt sitt preg på landskapet og lokalsamfunnene helt siden de ble bygget. Selv om borgenes opphav og funksjon var ukjent, fortalte folk historier og tilla dem dermed en ny funksjon – som minnesmerker over en mystisk fortid. Sagnene ble knyttet til borgene av en grunn, og hvem vet, kanskje bodde det en gang både røvere og konger der? En gang vil kanskje arkeologiske utgravinger gi svar.

Her finnes sagnet nedskrevet fra store deler av Norge. Under er tatt med 2 lokale versjoner: En fra Sigdal og en fra Ringerike. (Krødsherad-varianten er på den andre QR-koden.)

—————————————————————-

Røvare på Dugurdsmålnatten

ML8025 – ("Till, till Tove") SIN786

Sted: Sigdal, Buskerud

Samler: Andreas Mørch

I riktig gammal tid var det nokon slavar eller røvarar som hadde rømt frå øvrigheta og hadde sli'i sei ned oppi Dugurdsmålsnatten. I denna natten er det ei skorte oppå, ved toppen. I denne skorta var det døm høldt til. Døm hadde enda bygd opp ein steingard framom. Denna steingarden kan ein sjå enda.

Det var ei tenestgjente på Narum. Ho var med buskapen på setra. Ein dag ho gikk og gjætte, kom ho ut for dessa rømlingane. Døm la til å øylegge buskapen for ho. Uksen drap døm, buhunden gjorde døm ende på, hennar vilde døm vøldtaka. Ho vart dri'i med like til skorta, og slapp ikkje nedatt. Ein dag kom ho sei fram på ein ås og tuta i luren ned til bygda:

"Til, til Tove,

tolv mann i skogen,

tolv mann era dei,

og tolv sverd bera dei,

storestuten stinga dei,

bjellekua binda dei,

hundan' henga dei,

gjeslebåna denga dei,

mei vil dei vøldtaka."

"Hå er det du seier?" sa røvarane. Da la ho til å nemne nokon krøtternamn:

"Dingrei og Dangrei,

Marikøll og Fagrei

rauta langt oppi skogen,

vilde heimatt."

Følk hørte ho nedi gardane og kom oppover, mange karar kom.

Då røvarane fekk sjå hå mange det kom, fata den eine om gjenta og la til nedover mot tjennet. Han tenkte sei til å drukne ho. Men så gauv førklæbandet han hadde fått tak i, og gjenta berga sei. Karane tok alle røvarane, men gjenta fekk ein liten etterpå.

Denna segna blir fortalt på ein annan måte og:

Da gjenta hadde blitt ti'i med til skorta, tok røvarane og sendte ho til bygdars etter brennevin. Men ho måtte lova at ho ikkje skulde sei' noko til følk om døm. Ho høldt ord.

Ho kom til bygda og heim til Narum, der ho tente. Der stelte ho sei til å snakke til peisstytta om håssen ho var kømmi borti det. Følk hørte hå ho sa. Døm bad ho å ta med sei brennevin til røvarane. Ho fekk med sei så mykje at døm kunde bli fulle. Ho fyllte døm op så døm somna alle. Da kom karane tor bygda fram og skulde ta døm. Men den eine røvaren vakna og flaug opp. Han fata gjenta om livet og vilde til tjennet med ho. Men så rauk forklæbandet, og gjenta vart berga.

———————————————————

Ranere på setra ("Till, till Tove")

ml8025 -  3 ID:SIN791

Plassering: Ringerike, Buskerud

Samler: Andreas Faye

Tirrelil Tove og Tyvenborg.

Mellom Sognedalen og Aadalen på Ringerike ligger et høyt fjell, som har navnet Tyvenborg, fordi tyver og røvere, for rundt 100 år siden, hadde sitt hule der, da det kun går en enkelt bratt sti opp til og den derfor ikke er lett tilgjengelig. De gjorde dette slottet enda sikrere ved en mur, og det ble også funnet vann der oppe, så de kunne nok holde ut om de ble angrepet. Til underholdning stjal de storfe som beitet på engene rundt. En gang førte de også bort en del skapninger, inkludert gjeterinnen selv, og brakte alt opp til Tyvenborg. Jenta var fra Gaarden Oppen, men fikk ikke forlate Røverhytta igjen. Hun tenkte og tenkte nå med angst hvordan hun skulle komme seg unna og så komponerte hun dette diktet:

«Tirrelil Tove

Tolv menn i skogen,

Wesle Baana de,

Buhund heng dem,

Bjælle Kua bind dem,

Stor hoppe stikker dem,

Mei ønsker å voldta dem

Langt opp under fjellet i Skove.»

Dette prøvde hun å røpe ut i lur, om noen kanskje kunne høre henne, men det var for langt unna folk og dessuten var det ikke så lett å forstå meningen med sangen. Da hun ikke kunne få hjelp på denne måten, og en av tyvene likevel ville gifte seg med henne, kom hun opp med en ny plan. 

Hun holdt et godt ansikt og lot som hun fant glede i denne livsstilen. Men dagen før bryllupet sa hun at hun ville ned til Oppen og stjele brudesølvet som var der, og andre steder. Tyvene tillot det, så lenge hun ikke snakket med noen, og jenta måtte sverge til det. Da hun kom til Oppen om natten, tok hun ikke med seg annet enn et lerretsstykke, noe rødt tøy og en saks; hun snakket heller ikke med noen, men da mannen våknet, fortalte hun skorsteinen hvordan alt hadde gått, og sa at siden hun skulle opp på veien igjen, ville hun skjære opp små biter av lerretet og det røde kledet , så hvem skulle klare å finne veien gjennom den tette skogen opp til fjellet, og da de hadde drukket seg fulle i bryllupet og sovnet, ville hun henge ut et hvitt forkle som tegn. 

Alt dette lå mannen og hørte på, men hun sa ikke et ord til ham men alt til skorsteinsstøtten. Så dro hun igjen og husbonden og noen av naboene krøp ubemerket bak henne under fjellet. Da jenta så flagget med forkle, stormet bøndene oppover stien. Tyvene våknet av bråket og da de så at de ikke kom seg unna, kastet de seg over stupet; en av dem, som forsto at jenta var skyld i overfallet, tok henne i det hvite forkleet og ville dra henne med seg, men samtidig skar mesteren av forklestroppene med tollkniven og tok tak i ryggen hennes, så ranerne tok bare med seg kjolen.