Froskekongen

Les eventyret  (også kalt: Henrik med jernbåndene):

I riktig gamle dager, da det gikk an å trylle, var det en gang en konge som hadde mange døtre. Alle sammen var svært vakre, men den yngste var så vakker at selv solen undret seg når den skinte på henne. Og solen – den har virkelig sett mye!

Like ved kongens slott var det en stor og mørk skog og der inne, under et gammelt lindetre, var det en dam. På riktig varme dager gikk den lille kongs-datteren ut i skogen og satte seg ved dammen – og hvis det ble litt ensomt for henne, fant hun frem gullballen sin og lekte med den. For det var den morsomste leken hun hadde.

Men så hendte det en dag hun satt og kastet ballen i luften, at hun ikke fikk tak i den igjen. Den falt ned på bakken og trillet rett ut i dammen. Kongs-datteren fulgte etter den med øynene, men ballen var og ble borte, og dammen var så dyp at ingen kunne se bunnen. Nå satte hun i å gråte, og hun gråt høyere og høyere og kunne ikke holde opp igjen. Mens hun satt slik, hørte hun plutselig en stemme som ropte:

«Hva feiler det deg, kongsdatter? Du gråter jo så en stein måtte bli rørt!» Forundret så hun seg omkring, og fikk se en frosk som stakk det stygge, tykke hodet sitt opp av vannet.

«Å, er der deg, gamle vannskvalper,» svarte hun. «Jeg gråter over gullballen min, for den falt i vannet.»

«Vel, du behøver ikke gråte mer for det,» sa frosken. «Jeg vet råd for det. Men hva gir du meg hvis jeg henter den til deg?»

«Jeg gir deg alt du vil ha,» svarte hun. «Du kan få klærne mine, perler og edelstener, ja, du kan få selveste gull-kronen min om du vil.»

Men frosken svarte: «Jeg bryr meg verken om klærne dine, perlene eller edelstenene dine – ikke gullkronen heller. Men om du vil være glad i meg, og om jeg kan få være vennen din og få sitte ved siden av deg ved bordet, spise av gulltallerkenen din, drikke av begeret ditt og sove i sengen din – hvis du lover meg det, så skal jeg hente gullballen til deg med én gang.»

«Å, ja!» sa hun. «Jeg lover deg alt det du vil, bare du gir meg gullballen min tilbake.» Men hun tenkte med seg selv:

«For et vrøvl den dumme frosken kommer med. En frosk skal selvfølgelig bo i vannet og kvekke sammen med de froskene; den kan jo ikke være venn med et menneskebarn.»

Da frosken hadde fått løftet, dukket den ned igjen og forsvant, men snart kom den opp igjen med ballen i munnen og slapp den i gresset foran kongsdatteren. Kongsdatteren ble så glad da hun fikk ballen sin tilbake! Hun tok den og skulle til å springe hjem så fort hun kunne.

«Vent! Vent!» ropte frosken. «Ta meg med – jeg kan ikke løpe så fort som deg!» Men det hjalp ikke at den skrek «Kvekk kvekk» så høyt den bare kunne, kongsdatteren hørte det ikke. Hun bare løp hjem og glemte snart hele frosken. Den måtte pent bli igjen i dammen sin, den.

Dagen etter da hun satt til bords med kongen og alle hoffolkene, satt hun og spiste av gulltallerkenen sin slik som pleide. Plutselig hørte de en underlig lyd utenfor: «Plisk, plask, plisk, plask,» sa det oppover marmortrappen, og så banket det på døren og noen ropte:

«Lille kongsdatter! Lukk opp for meg!» Hun løp bort til døren og åpnet opp for å se hvem det var, og der satt frosken. Men da ble hun livredd og smalt døren fort igjen, og så gikk hun tilbake til bordet og satte seg. Kongen kunne se hvor hjertet hennes banket, og sa:

«Hva er du så redd for, barnet mitt? Er det et troll der ute som ville hente deg?»

«Å, nei da,» svarte hun, «det var ikke noe troll, men en ekkel frosk.»

«Jaha,» sa kongen, «men hva var det frosken ville deg, da?»

«Å, far, jeg satt og lekte ved dammen i går, og så plutselig falt gullballen min i vannet. Jeg gråt og gråt, og så kom det en frosk som ville hente opp ballen til meg hvis jeg lovte at den skulle få lov til å være vennen min. Jeg lovte det, for jeg var jo sikker på at den ikke kunne leve noe annet sted enn i vannet. Og nå står den der ute og vil til meg!»

I det samme banket det for annen gang, og stemmen ropte:

«Kjære kongsdatter med røde kinn, vær så snill og slipp meg inn. Husker du ikke løftet du ga ved dammen i går, jeg vet hva du sa! Kjære kongsdatter med røde kinn, vær så snill å slipp meg inn.»

Da sa kongen: «Du må holde det du har lovet! Gå og slipp den inn.» Så gikk hun og åpnet døren, og frosken hoppet like i hælene hennes bort til bordet. Da ropte den:

«Løft meg opp til deg!» Hun ville ikke gjøre det, men da kongen befalte henne å gjøre som frosken sa, løftet hun den opp. Da frosken var på stolen, ville den opp på bordet, og da den satt der, sa den: «Skyv gull-tallerkenen nærmere, så kan vi spise sammen!»

Motvillig gjorde hun som frosken sa; hun torde ikke annet. Frosken tok godt for seg, men maten satte seg fast i halsen på kongsdatteren. Endelig sa den: «Nå er jeg både mett og trett. Bær meg inn på kammeret ditt, og gjør i stand silke-sengen.»

Kongsdatteren gråt og grudde seg. Den klamme frosken som hun ikke torde ta på en gang – nå skulle den sove i den rene og pene sengen hennes. Men kongen ble sint og sa:

«Du skal ikke forakte den som hjalp deg da du var i nød.»

Så tok hun frosken mellom to fingre, bar den med seg og slang den bort i en krok. Men da hun lå i sengen, kom den krypende og sa: «Jeg er trett, og jeg vil ligge like godt som deg. Løft meg opp, ellers sier jeg det til faren din.» Men da ble hun sint, og tok tak i den og kylte den i veggen så hardt hun bare kunne.

«Kan du nå holde fred, din ekle frosk!» skrek hun. Men da den falt ned på gulvet, var den ingen frosk lenger, men en kongssønn med gode og vakre øyne. Og nå skulle den være hennes kjæreste venn og kamerat, for det hadde jo faren hennes sagt. Og så fortalte han at en trollkjerring hadde forvandlet ham til en frosk, og det var bare hun – den yngste kongsdatteren – som kunne sette ham fri fra trolldommen. I morgen skulle de reise hjem til kongeriket hans, sa han, og så sovnet de sammen.

Neste morgen ble de vekket av solen, og så kom en vogn som var trukket av åtte hvite hester som alle hadde hvite strutsefjær på hode og seletøy av gull. Bak vognen sto den unge kongens tjener, den trofaste Henrik. Han hadde sørget slik da hans herre var blitt en frosk, at han måtte spenne tre jern-lenker rundt brystet for at ikke hjertet skulle briste av sorg.

Nå var han kommet for å hente den unge kongen, og han hjalp begge to inn i vognen og stilte seg bakpå selv, og var yr av glede over at kongen var blitt fri fra trolldommen.

Da de hadde kjørt et lite stykke, hørte kongssønnen et smell; det var noe som gikk i stykker. Da snudde han seg og sa:

«Kjære Henrik! Vognen brister!» «Nei da, min herre, det du hører er bare gnister fra lenken om mitt hjerte som jeg spente i smerte da de satte deg i dammen i froskeham den gangen.»

En gang til og enda en gang smalt det, og hver gang trodde kongssønnen at det var vognen som gikk i stykker. Men det var bare jernlenkene som sprang fordi Henriks hjerte svulmet av glede nå som kongssønnen var fri og lykkelig.